02.22.2015 | Test Team Report

Norge på langs - Høstferien 2014

ANKOMST (DRAMMEN- GRÆSLIHYTTA)

Når vi etter 7 timer i bil ankommer parkeringsplassen til Græsli, høljer det ned. Sibirian husky tispa Adorah, som jeg fikk låne i sommer, er ikke med denne gangen. Det er utrolig leit, men jeg vet at hun har det bra. Isteden har vi med oss både broren min Olav på 12 år og fetteren min Magnus på 11 år. Vi ankommer hytta ca. kl.18:00. Etter at vi har funnet oss til rette begynner vi å se over kart, ruta vi skal gå neste dag, spille spill, vi spiser godteri og drikker varm kakao. Det blir ikke så sent. Sekkene står ferdig pakket til neste dag, og værmeldingene så lovende ut med sol og skyer, i hvert fall gjorde de det når vi forlot Drammen i dag tidlig.


DAG 2 (GRÆSLIHYTTA-SCHULZHYTTA)
Når vi forlater Græslihytta tar jeg, Olav og Magnus stien mot Schulzhytta, mens mamma går ned stien vi tok opp fra parkeringsplassen dagen i forveien. Hun skal kjøre bilen rundt fjellet, til en parkeringsplass i Selbu, før hun skal gå inn til hytta og møte oss. Magnus har ikke gått noe særlig i fjellet før, og i dag står vi foran en 7 timers tur. Vi begynner på oppoverbakkene mot den første fjelltoppen, mens vi leker en lek hvor vi sier en bokstav, som for eksempel E, også må vi etter tur si noe som starter på E. Når vi er nesten på toppen av Gresslivola, kommer det to rein til syne. De står og ser på oss, før de sakte men sikkert beveger seg tilbake i den retningen de kom fra. Vi går i stillhet opp på toppen, og synet som møter oss er ikke til å tro. Jeg drar opp kameraet mitt så fort jeg kan. Ikke lenger enn 50 meter foran oss står det en stor flokk med rein, og Magnus teller 29 dyr. Vi står så stille vi kan, helt til hele flokken har flyttet seg langt bort fra stien. Etter at vi har forflyttet oss et par meter, og leken er i gang igjen sier plutselig Magnus «Beste opplevelsen ever!» og jeg og Olav sier oss enige i det, før vi fortsetter å gå.



Når vi er halvveis, begynner vi alle sammen å bli ganske sultne, og jeg lover at vi skal ta pause når vi kommer ned fra fjellet, og ned til Øvre Veltjenna som vi ser litt lenger nede. Midt i fjellskrenten ligger det et bittelite vann, og til min store forbløffelse, så svømmer en mus over vannet. Ingen av oss har sett en svømmende mus før, så vi sier oss fornøyd med dette lille øyeblikket, og vi må le litt når vi ser at den svømmer som en hund. Når det ikke er langt igjen til pausestedet får Olav øye på enda en rein, og etter hvert som vi kommer nærmere, ser vi at også dette er en stor flokk. Når vi kommer ned til Veltjenna, tror vi at flokken er langt unna, men når vi endelig får satt oss ned på en liten høyde, kan vi se ned på en flokk på litt over 40 dyr.


Når vi har bare noen kilometer igjen, begynner vi å bli ganske slitne, og det begynte og regne for kanskje en time siden. Det hjelper ikke akkurat at det renner en bred elv rett foran oss, og at det er 1, 5 kilometer til nærmeste bru. Jeg er egentlig for at vi skal gå til brua, men det betyr at vi må gå en omvei på tre kilometer, noe som for det første er unødvendig, når vi bare kan vade over, og som for det andre ikke kommer til å skje uansett. Det hadde ikke vært så lurt å krysse her vi står nå, så vi bestemmer oss for å gå lenger opp til vi finner et sted. Fem hundre meter lenger oppe, finner vi et sted hvor det ligger steiner på rad og rekke over til andre siden. Jeg går først over med min sekk, før jeg går tilbake for å hjelpe Magnus over. Magnus har ikke vadet elv før, og strømmen i elva er ganske sterk. Når jeg har fått han halvveis over, hopper han bokstavelig talt opp i armene mine. Jeg må le litt, før jeg får han over på den neste steinen. Han er tydelig redd, men han skjerper seg visst etter hvert. Olav har kommet seg over til oss uten hjelp, så vi er snart over alle sammen. Fra den siste steinen og over til andre siden må vi bruke tau. Jeg går over med den ene enden på tauet bundet rundt livet, mens Olav har den andre enden. Magnus går forsiktig over til meg, med Olav i hælene. Alle trygt over første elva, fortsetter vi å gå.


Neste elv går lettere, men også her går vi et par hundre meter oppover langs elva, istedenfor å gå en kilometer til bru, før vi krysser. Denne gangen finner vi et sted hvor elva var bred, og det ikke var så dypt. Halvveis over, er det en forholdsvis dyp kulp vi ikke kan unngå. Her rekker vannet Magnus til livet. Det er etter sånne dager at jeg hater vann. Alle sammen klissvåte, fortsetter vi mot siste elva, som ligger bare hundre meter fra hytta. Til vår alles store lettelse stopper stien på elvebredden, rett foran ei bru. Jeg skjelver på henda da jeg endelig står på trappa til den store DNT hytta mens jeg prøver å få nøkkelen inn i låsen. Vi har sett totalt 104 villrein i dag, en svømmende mus og 5 ryper, det er ganske bra med dyreliv langs stiene her oppe. Til slutt går låsen opp. Vi sitter fortsatt på trappa og vrenger sokker, da mamma kommer gående på en annen sti. Begeistret begynner Olav og Magnus og fortelle om villreinen vi har sett, mens mamma kan fortelle at hun har sett fire stykker. Hun hadde visst også møtt på en hyggelig familie som hadde spandert blåbærmuffins på henne. Når vi endelig har fyrt opp og spist mat, lager vi oss en god kopp varm kakao, før vi alle sammen setter oss foran peisen etter en ganske lang dag.

DAG 3 (SCHULZHYTTA-MANNSETERBAKKEN) 

I dag har vi bestemt at Magnus og jeg skal gå til Mannseterbakken sammen, som er enda en 7 timers tur, mens mamma og Olav skal gå tilbake til der mamma parkerte bilen, før de skal kjøre og møte oss på toppen av Mannseterbakken. Når de har plukket oss opp der, skal vi kjøre bil ned til Meråker og opp på fjellet på andre siden, til en Dnt hytte som heter Ferslia, hvor vi skal overnatte. Vi sier god tur til de andre før vi starter på stien som går i sikksakk gjennom skogen og opp til tregrensa. Etter hvert kommer vi opp på noen myrområder, og det begynner å blåse opp. Vi trekker hettene godt over hodet, mens vi fortsetter å gå. Det begynner etter hvert å regne, før det går over til at det hagler. Vi fortsetter å gå, men etterhvert finner jeg ut at vi bare må stoppe. Jeg steller meg med ryggen til haglet, og sier at Magnus skal komme og få en klem. Sånn står jeg og holder rundt han i fem minutter, til det verste er over, og vi begynner igjen å gå.


 

Det regner og er overskyet, og det er bare noen få ganger at regnet stopper. Før pausen får vi se både lemen, snøugle og hauk. Vi har bare sett ugla på bilder, den er sannelig en utrolig vakker skapning, og vi er enige om at den er vakrere i virkeligheten. Vi bestemmer oss for å ta dagens lunsj tidlig, mens det ikke regner, ved foten av Nautfjellet. Når vi endelig får satt oss ned og begynt å spise, begynner det å regne igjen, så vi forter oss å spise før vi går videre. På vei opp bakkene mot Kongsgruva, titter sola frem, og det blir varmt og godt. Når vi endelig kommer oss ned til traktorveien på andre siden av fjellet, tar vi frem melkesjokolade og Daim. Vi stopper ikke å gå, i redsel for at det skal bli mørkt før vi kommer frem. Vi har krysset en del elver i dag også, men vi har ikke måttet vade, fordi steinene i elvene har ligget veldig tett. Når vi etter å ha krysset godt over ti store og små elver, kommer til en stor elv hvor det faktisk ligger en bru sier Magnus helt rolig «En bru, den var ny du!» jeg kan ikke gjøre annet enn å le. Jeg ler og ler, mest fordi det ikke har vært så mye annet å le av i dag, heller tvert imot, men også fordi jeg er sliten.



Mens vi går langs grusveien og nesten er fremme, leker vi den samme leken som vi lekte i går, og plutselig så er vi fremme på Mannseterbakken. Mamma og Olav har ikke kommet, så vi setter oss ned for å vente en stund. Etter godt og vel en halvtime, når det begynner å bli mørkt, bestemmer vi oss for å gå de i møte. Når vi har gått nesten ned til Meråker setter vi oss ned i grøfta. Nå er det virkelig mørkt, så vi skal akkurat til å finne frem hodelykter da mamma og Olav kommer kjørende. Mamma kommer ut av bilen, og løper bort og gir meg en klem, og jeg begynner og le. Helt ut av det blå begynner mamma og gråte, og jeg skjønner ingenting. Det må ha vært en slitsom dag for de også da tenker jeg. Når vi sitter i bilen på vei til Ferslia får jeg forklart at de ikke hadde mottatt meldingen jeg skulle sende fra nød kommunikatoren jeg hadde med. Jeg hadde sendt melding når vi ventet på toppen av Mannseterbakken, men den hadde altså ikke kommet frem. Mamma hadde bokstavelig talt vært livredd for at vi gikk våte og kalde rundt i mørket, og ikke fant veien. Ferslia er en helt nydelig hytte, og vi får raskt fyr i ovnen, før vi lager mat og slapper av resten av kvelden.

DAG 4 (MANNSETERBAKKEN-FERSLIA)
I dag tidlig kjørte mamma meg tilbake til Mannseterbakken og jeg gikk tilbake til Ferslia. Dette er en strekning på totalt ca. 30 km. Det ble en lang, og ikke minst varm dag i bare oppoverbakke fra Meråker og til Ferslia. I dag gikk jeg i lett treningstøy og joggesko. Mamma, Olav og Magnus kjørte bil og stoppet for å vente innimellom. Når jeg hadde gått ned resten av Mannseterbakken og ned til skolen i Meråker var klokka blitt to og elevene sluttet. På vei over brua møtte jeg på en guttegjeng som jeg også møtte på da vi var her i sommer. «Du tror du er sprek nå eller?» og «Håret ditt er ikke noe finere selv om du setter det opp i hestehale altså, hvis det er det du tror!» Jeg fikk følelsen av at de trodde de var bedre enn meg siden jeg var jente og de var gutter, og jeg tenkte for meg selv at jeg skulle huske å sende et bilde av meg når jeg står på Nordkapp og takke for støtten. Når jeg endelig kom frem til Ferslia var jeg utslitt, og det var utrolig godt å sette seg ned med kakao og noen gamle utgaver av Fjell og Vidde.


DAG 5 (FERSLIA- ET STED UTI INGENMANNSLAND)

Jeg går tidlig fra hytta i dag, når jeg har gått ca. 50 meter, hopper det en stor kronhjort ut i veien rett foran meg. Jeg står helt stille, mens den går langsomt over veien og inn i skogen på andre siden. Jeg er livredd nå, den så rett på meg, tenk om den hadde angrepet? Jeg gikk de fire kilometerne langs veien til jeg kom til stien hvor jeg skulle begynne å gå opp mot fjellet. De andre hadde allerede kjørt dit med bil, og også i dag var det bare jeg og Magnus som skulle gå, mens de andre kjørte rundt. Vi begynner å gå, og allerede etter de første femten hundre meterne får vi erfare at både stien og merkinga er dårlig. Stien er så dårlig at vi ikke merker at vi går bort fra den engang. Vi skjønner til slutt at vi går på ett dyretråkk og ikke på en sti. Jeg bestemmer meg for at vi skal gå rett frem og rett opp til vi kommer til tregrensa, fordi at vi her ikke kan se høydene siden trærne er så høye og skogen fryktelig tett. Etter en stund kommer vi ut på en stor myr, og vi kan se ned på vannet langt der nede hvor vi startet. Nå hadde vi virkelig rotet oss bort. Jeg ringer mamma og sier at vi ikke er på stien, fordi stien ikke finnes lenger, den har grodd igjen. Plutselig er jeg redd. Redd for at vi ikke skal finne frem. Kanskje det er mammas frykt for to dager siden som har satt sine spor hos meg også? Vi bestemmer at Magnus og jeg skal gå ned til vannet, så skal de plukke oss opp. På vei ned, hører vi at det kommer noen, eller noe på vår høyre side, og litt nedenfor oss kommer det en stor elg til syne. Den ser oss, og løper tilbake i den retningen den kom fra. Jeg har aldri sett et så stort dyr før, ikke levende, ikke så nærme, noen gang. Nå har jeg sett både kronhjort og elg på en dag. Det er ganske imponerende! Når vi kommer ned til bilen igjen, bruker vi litt tid på å bestemme oss, men det blir til at vi kjører hjem til Drammen samme dag, og at det er her jeg fortsetter til våren igjen. 

Med vennlig hilsen Ragnhild