01.06.2016 |

Nye eventyr :: Tonje Blomseth

Avreise! Ready-Steady-Gooooo

Da var det endelig på tide å komme seg avgårde på en ny tur. En skikkelig, skikkelig lang tur. Sammen med Moa Hundseid, (22) ei hardnakka vestlandsbudeie fra Vikedal skal vi gå...trommerspill.....ALASKA PÅ TVERS!

Vi har aldri møtt hverandre. Vi har kun snakket via sosiale medier, skype og tlf i en lengre periode. Tidlig 2015, om jeg husker riktig. Men etter utallige lange samtaler fant vi ut at vi ville gjøre en ekspedisjon sammen - og det NÅ!

Så på ekte eventyrvis og med genuin kjærlighet for spontanhet, bestemte vi oss for å dra til Alaska å tråle 1700 km fra kyst til kyst.

Ruta er egentlig bankers, men hvem vet hva vær og vind kan endre på planene våre. Det har jo skjedd tidligere det.. Planen nedskrevet på kartet og printet mentalt i hodet er at vi skal gli på ski fra Kotzebue til Kaktovik, et lite inuittsamfunn helt nord i Alaska. Der trives isbjørnen sammen med inuittene, og forhåpentligvis vil vi se den mektige polarkongen på gooood avstand ute på isen.

 Det er egentlig helt sinnsykt at vi lar oss selv gjøre en sånn tur helt på tampen til å nesten ikke planlegge noe i forkant. I mitt hode krever en slik tur mange måneder med planlegging og tilrettelegging, men vet du hva? Fuck that. Eventyrlysten har tatt over og jeg orker ikke gå å vente på at siste detalj skal falle på plass. Det gjør den tidsnok likvel. Mange vil kanskje synes det er litt galskap å dra avgårde på disse premisser, men jeg liker det. Blodet får bruse litt ved å vite at ting er litt usikkert.

 Derfor ber vi også om at følgerene gir oss store doser "tvi-tvi" og at man kan være åpne for at planene endres. Alaska på TVERS er håpet og målet, men uvitende hva fremtiden bringer - kan vi egentlig bare håpe. Ruta blir til mens man går som de sier, og kanskje blir vi drittlei av å gå så hardt på at vi nøyer oss med å følge inuitter i Anaktuvuk Pass i Brooks Range på caribou jakt ei uke eller to, for å så traske videre. Alt er et eventyr.

 Men sikkerhet setter vi selvfølgelig høyt der oppe. Det er første prioritet. Med oss har vi to hunder hver. Alle av rase Malamuter, og vi blir som en liten ulveflokk der vi går 4 hunder og to huldrer med langt, flokete hår i vinternatta. Å ha med hundene gir ekstra sikkerhet som det gir oss både selskap og trekkhjelp. Jeg har ikke hjerte til å la min Nanni og Nanook stå hjemme hele vinteren når jeg selv er på tur, det ville bare gitt meg hodebry. Derfor - the kids are coming with us!

Samtidig har vi såklart satelitt tlf med oss og nødpeiler om det skulle skje noe som krever at vi blir frakta ut. 

 Det blir desverre ingen oppdateringer underveis i form av bilder og film. Jeg ber samboeren skrive på min offisielle fb-side når jeg ringer inn nyheter. Det blir stort sett få oppdateringer fra oss da vi er totalt utenom sivilisasjon hele turen, som forøvrig varer ca 3 måneder. Dette fordi det er fysisk umulig for oss å oppdatere der ute, og for det andre er det helt greit for oss å kunne fokusere på selve turen, og ikke internettdekning og sosiale medier. Det blir heller morsomt å lese responsen når vi kommer hjematt!

 Jeg filmer såklart alle øyeblikk underveis, og skulle alt gå etter planen kan dette sees på tv-skjermen i slutten av året. Og notatboka er med. Dagbok skal føres og det skal såklart skrives ei fantasifull bok i etterkant av turen. 

 Mange har kanskje hørt meg si at jeg aller helst drar alene på tur - med hundene som eneste selskap. Og det stemmer. Men etter bomturen til Alaska i sommer lærte jeg én ting. ALLTID SIKKERHET FØRST. Og det er så sant. Man trenger ikke presse igjennom de største ekspedisjonene alene bare fordi det er enklere å være alene. For egentlig så er det ikke alltid så enkelt. Det er greit å være to å drøfte problematikker underveis. Som foreks da man skal krysse usikkert vann, reparere ødelagt utstyr og drøfte skader. Noe skjer alltid på lengre turer, uansett. Jeg ser fram til å være to om vinterstormene for en gang skyld.

 Vi ser fram til ekte villmark. Det er snakk om 1700 km utenfor allfarvei, uten spor og løyper. Eneste måte å bli henta ut på er med bushfly, og det gir en ekstra spennning til prosjektet og en ekte følelese av å være føre var. Når det er snakk om slike avstander og ikke minst å være så langt der ute er det en forutsetning at vi kan klare oss selv. Vi har med våpen, synåler, skalpeller, sterke medisiner og mer i tilfelle uhellet er ute. Våpenet er til både for jakt og for beskyttelse mot isbjørn. Og hvem vet - nok en jævla agressiv elg!! Eller ulv. Det er mye ulv i områdene vi streifer i og selv om ulv mot menneske sjelden er problematisk, så er hund mot ulv derimot noe vi skal være meget obs over. 

 Vi gleder oss virkelig. Nå skal vi bruke en god uke på å pakke og gjøre oss klare med siste rest av logistikken. Alt av avtaler må jo være på plass i forkant. 

FØLG DRØMMEN - IKKE STRØMMEN!