09.23.2015 |

Reisebrev :: Ragnhild


For noen uker siden var jeg på hytta for første gang etter at jeg kom hjem fra Nord Norge. Det var meldt fint vær, og jeg hadde nettopp fått mitt nye telt. Bergans Helium Dome 3. Dette er for øvrig det teltet som skal være med meg på fremtidige vinterturer, korte som lange. Jeg hadde lenge tenkt på å gå opp på en topp i nærheten av hytta som jeg kaller for varden, men jeg hadde aldri turt på grunn av mørket og vinden på toppen. På varden har man utsikt mot Sørkjevatn, Nansenhytta og Blefjell (Bare for å velge noen). Med en sekk på godt over 20 kg ble jeg kjørt inn til bommen hvor stien opp mot varden starter. Bare teltet veier 5 kg, og er vel egentlig ikke egnet til å ha i sekken, men jeg måtte jo selvfølgelig teste det når jeg først hadde fått det. 



Jeg brukte litt over en halvtime helt til toppen og var rimelig stressa med å få opp teltet da jeg så at det kom et ganske så bra uvær mot meg. Dette var den første natta hvor jeg har sovet HELT alene i telt noen gang. Når jeg endelig kom meg inn i teltet, og hadde pakket ut av sekken, ringte jeg til hytta hvor mormor og morfar var, for selv om jeg ikke er langt unna, så vil de alltid vite at teltet er satt opp, og at jeg har det bra, før de kan slå seg til ro foran tv,en for å se skal vi danse. Min kveld derimot, ble brukt til sang og lesing av utemagasinet's nye utgave. Dessuten så brukte jeg tiden godt til å skrive på min egen bok, som forhåpentligvis blir gitt ut i løpet av vinteren/våren. 



Utpå kvelden begynte det og regne, først var det bare yr, så ble det helt ekstremt. Jeg- som hadde sunget med til spillelista på mobilen hele kvelden- hørte verken mobilen eller meg selv på grunn av regnet som trommet på teltduken. Det var mørkt ute, og i tillegg til regnet, kom det også noe som hørtes ut som ti sauer med en bjelle hver tassende utenfor. De bestemte seg for å campe ikke langt fra min egen lille camp. Til tross for regnet og konstant bråk fra saue-bjellene så koste jeg meg faktisk. Jeg følte meg trygg på at det ikke kom til å bli verre med været, og jeg følte meg trygg på at det ikke var verken mennesker eller store dyr i nærheten, for sauene var helt rolige. Det var deilig å sitte inne i det lune teltet og drikke kakao og lese mens det høljet ned utenfor. Det var fint å tenke på at jeg satt tørr i teltet mens alt utenfor var vått, samtidig som det var merkelig å tenke på at to tynne teltduker kunne holde alt det vannet ute.  Klokka 12 bestemte jeg meg for at det var på tide å tenke på å begynne å legge seg. Det hadde begynt å bli skikkelig kaldt, og så flink som jeg var så hadde jeg tatt med mamma sitt liggeunderlag istedenfor mitt eget. Det finnes bare ulemper med å ha samme liggeunderlag som noen andre i familien. Spesielt når den som har likt har ett som er 20 cm kortere, og du på magisk vis klarer å ta feil. Sekken ble plassert nederst i fotenden og to lag med Aclima ull ble tatt på. Jeg skulle ihvertfall ikke fryse. Jeg sovna rundt klokka to den natta.



Neste morgen våkna jeg klokka fem for å få med meg soloppgangen. Klokka sju våknet jeg igjen, og hadde gått glipp av soloppgangen. Det var nydelig vær ute, og før jeg begynte på dagens "nedtur" knipset jeg masse bilder. Jeg forventet egentlig å oppleve en slags mestringsfølelse denne morgenen, siden det var min første natt alene i telt, men det gjorde jeg altså ikke. Jeg skjønner det egentlig. Jeg var jo så fast bestemt på at jeg skulle klare det, jeg visste at jeg ville klare det, jeg hadde overbevist meg selv dagen før om at jeg skulle gjennomføre. Jeg var ekstremt glad, men noe mestringsfølelse var det ikke. Turen var allikevel slik jeg hadde ønsket at den skulle bli, med fint vær (etterhvert) og en koselig kveld i teltet. Frøs gjorde jeg heller ikke. Nakken min derimot, var ingenting å være glad i da jeg våknet med hodet utenfor liggeunderlaget, istedenfor beina. Turen var med andre ord (med unntak av vondt i nakken) perfekt. Sauene forsvant også i løpet av natta.