09.16.2016 |

Spitsbergen på langs :: Hilde og Marthe

Hilde og Marthe Iversrud gikk Spitsbergen på langs 30. april til 5. mai 2016. 

Kroppene rister for å holde temperaturen oppe på et levelig nivå. Armene krølles rundt overkroppen i en slags omfavnelse av seg selv, for å prøve å dempe skjelvingene. Det er en av de nettene hvor kulden biter seg fast i kroppen og nekter å slippe taket. Langt nedi soveposen foregår det en slags kamp mellom søvnen og kulden. Alt man ønsker er å la kroppen få hvile etter en lang og slitsom dag. Trøttheten er nesten lammende, men kulden rister deg våken, enten du vil det eller ei. Til tross for at soveposene holder en komforttemperatur ned til tredve kuldegrader, klarer de ikke å holde oss varme denne natten. Det er lite som minner om komfort der vi kjemper oss gjennom nattetimene.

Så endelig våkner en ny dag, og alle sorger blir glemt idet de første solstrålene når teltduken og varmen brer seg ut i fingertupper og tær. Vi har en ny dag foran oss, og vi har fortsatt en lang vei å gå. Utsikten som møter oss når glidelåsen til teltet åpnes er ubeskrivelig, men morgenstund har virkelig gull i munn. Vi fylles av nytt pågangsmot og en enorm livsglede. Stunder og dager som dette er en av hovedgrunnene til at vi er på denne turen. Det er liksom det vi jakter på; de gylne naturopplevelsene og den ultimate følelsen av uberørt villmark, som man bare finner ved å bevege seg utenfor komfortsonen, og ved å utsette seg selv for litt større risiko enn normalt

Ferden vår gjennom Spitsbergen fortsetter. Kilometer for kilometer tilbakelegges, men pulkene er blytunge og føret er urovekkende trått. Heldigvis er vi et unikt team, vi lar oss ikke kue og vi klarer å snu nedturer til oppturer. Dette er vårt sterkeste kort. Samarbeidet vårt er uten sidestykke, vi jobber for samme sak, har et felles mål. Vi trives i hverandres selskap, og vi ønsker ikke å være noe annet sted enn akkurat der vi er. Ofte har vi mer enn nok med å komme oss fremover. Det er ikke alltid vi trenger å kommunisere med ord. Noen ganger sier stillheten, kroppsspråket eller smilet alt. På tunge dager støtter vi hverandre, og minner hverandre på hvor heldige vi er som får oppleve alt dette. Dette som på ingen måte er alle forunt, men som allikevel har sin pris. Latteren er vår beste medisin. Den sitter alltid løst, men det gjør også sinne og frustrasjonen. Det negative får bare aldri lov til å ta overhånd. Da ville det vært over og ut.


Like fort som glede kan bli til fortvilelse, kan strålende solskinn bli til total whiteout. Det får vi oppleve mer enn én gang. Etter flere timer med navigering etter kompasskurs, i kraftig vind og snøvær, blir vi tvunget til å slå tidlig camp. Fremdriften er elendig. Nok en natt med minimalt med søvn og hvil venter oss. Minst annenhver time må snø fjernes fra teltet for å unngå en total-kollaps, og vinden uler og røsker voldsomt i teltet. Det er absolutt ingen fred å få.


Men videre må vi, skal vi klare å gå de nærmere 70 milene. Først etter flere dager med utmattende brøyting i nysnø og svimlende navigering i blinde, våkner vi en dag opp, fra det som føles som en endeløs, grumsete og utydelig drøm, til den klareste blå himmelen man kan forestille seg. Vi befinner oss i det som ligner på en uvirkelig kulisse av alpine, struttende fjellformasjoner, som hilser oss velkommen av full hals. Vi er i drømmeland. I eventyrland. I ekstase. Vi nyter hvert et øyeblikk, og får nok en påminnelse om hvorfor vi utsetter oss selv for denne høyst usikre og til tider skrøpelige tilværelsen. Enhver tvil blir til den største selvfølgelighet. Vi ser lyset tydelig i enden av tunnelen nå. Men det vare bare en stakkars stund. Nye utfordringer venter stadig rundt neste sving, så dette er ikke tiden for overdreven avslapning. Vi har ingen tid å miste.

Mange flere av disse opplevelsene – storslåtte høydepunkter og nådeløse utfordringer - kan følges på NRK1, hver tirsdag, i løpet av seks episoder, fra og med 27. september 2016.