Etter 26 dager og 554 kilometer på ski gjennom Svalbards krevende terreng, har trioen Henning, Alf og Pål fullført Expedition Sørneset - deres lengste ekpedisjon noensinne. Med start i Longyearbyen gikk de på ski til Sørneset og tilbake, en reise preget av storslått arktisk natur, isbreer og utfordringer som satte både fysisk og mental styrke på prøve. 

Tekst og Foto: Henning Hovland (www.framesby.me // @framesbyme)

Det er midten av mars og vi står og ser utover Adventdalen på Svalbard. Solen skinner og den kalde luften river i nesa. Et nytt eventyr har akkurat begynt. Et eventyr som vi har planlagt lenge. Målet er Sørneset på sydspissen av Spitsbergen.

De neste 30 dagene skal vi tilbringe ute i vinterlandskapet på Svalbard. Teltet blir vårt hjem med mange av Svalbards isbreer som teltplass. Det har gått mye tid til planlegging av denne turen, men nå er det deilig å la alle tanker rundt utstyr og faremomenter hvile. Nå er det oss og naturen som bestemmer.

Vi kunne ikke fått en bedre start. Det er ikke en sky på himmelen og lite vind. Men det er kaldt - skikkelig kaldt. Flere morgener har gradestokken vist mindre enn -25 grader. I temperaturer som dette er det kaldt å gå ut av soveposen og å rive leiren. Å være i bevegelse er det eneste som gjør at vi får tilbake varmen. Men vi kommer fort inn i rytmen og med det kommer varmen i kroppen.

Vi ferdes over frosne fjorder og opp lange slake breer som forsvinner over horisonten. Det føles som om vi beveger oss i sakte film. Det er en egen form for ro i dette landskapet og vi kan nyte inntrykkene underveis. Landskapet som jeg har forelsket meg i er en interessant kombinasjon av myke og harde linjer. Mellom fjellene presser isbreene seg ned mot havet. På dager med god sikt kan vi se hele dagsetappen foran oss. Når det er dårlig sikt ser vi nesten ikke tuppene på våre egne ski engang.

Hver dag venter en ny isbre eller et nytt pass som skal forseres. Men det er sjeldent monotont og kjedelig. Selvsagt er enkelte dager mer mentalt utfordrende enn andre eller mer fysiske krevende, men dette er å forvente på en tur som denne.

Vi søkte alle tilbake til den roen og det enkle livet ekspedisjoner som dette fører med seg. Et liv hvor mer primære behov får fokus. 

Ekspedisjonslivet på Svalbard byr på nok av utfordringer, og selv om det et enklere liv er det samtidig et liv som krever årvåkenhet og rutine. For hver dag som går er vi nærmere målet og for hver dag har vi foretatt mange beslutninger som skal sikre at vi kommer dit på en trygg måte. Vi har brukt mye tid under forberedelsene for å gjøre oss så klare vi kan for det som potensielt kan møte oss. 

Det er selvsagt bekymringer. Isbjørn er en av de største og at ruten vi har valgt ikke byr på farlige sprekker og utrygg is. Flere dager har vi også vært bekymret for kalde fingre og tær. Det er en ekkel følelse å bruke flere timer på å bli varm på beina, og en blir ekstra mistenksom når fargen på huden er blekere enn normalt. 

Vi legger kilometer etter kilometer bak oss over isbreer og over havis. Etter 11 dager har vi kommet over Isbukta til Sørkappland. Målet nærmer seg, men det har gått fort hit. Nå vil vi roe litt ned og få tid til å nyte ekspedisjonslivet. Store deler av ruten er prøvd og vi har gode waypoints til veien tilbake. 

Etter lange dager på skiene er det godt å komme i teltet og kjenne varmen i soveposen sammen med et varmt måltid. Vi er snart halvveis og vi har god tid. Vi kan bruke tid til å beundre alt det vakre på veien og se hvordan solen og skyggene forandrer landskapet rundt oss gjennom dagen og kvelden. Før vi dro ble vi fortalt at landskapet sør på Spitsbergen er det vakreste. En påstand jeg deler, i hvertfall det vakreste jeg har opplevd på Svalbard hittil. Midt i de lange myke breene stikker det opp harde spisse fjell. Fjell som ikke har blitt polert av de massive kreftene av is i bevegelse. Å se skyer som former seg rundt toppene og solen som filtreres gjennom et tynt skylag skaper enorme visuelle inntrykk.

Tolv dager inn i ekspedisjonen kan vi feire at vi har nådd vendepunktet. Denne kvelden blir det en liten feiring i teltet.

Turen nordover var som en drøm. Til tross for kalde dager var været upåklagelig, med unntak av et par dager hadde vi skyfri himmel og fikk oppleve Svalbard på sitt vakreste. Noen dager gikk dagen på store breer med en og annen ensom fjelltopp i horisonten, andre dager langs kanten av kaotiske breer. Vi begynner også å føle på en trygghet med ekspedisjonslivet og vi tør å ta nye rutevalg på veien tilbake til start. Men vi er fortsatt bevisste på at vi enda ikke er ferdige med turen og at vi fortsatt må være årvåkne og ta gode valg.

Når vi kommer ut på isen på Vanmijenfjorden for vår siste krysning på havis ser vi plutselig spor av isbjørn igjen. Det er lenge siden sist vi så spor. Det blir fort en litt mer anstrengt stemning i vårt lille lag. Foran oss ligger over 15 kilometer med is til den andre siden og det er ingenting å klatre opp på eller å gjemme seg bak. Vi følger konstant med på horisonten og over skuldrene. 

Plutselig ser vi noe som beveger seg langt bort i horisonten. Vi trodde først det var snøskutere som beveget seg raskt over isen som to svarte prikker. Kikkerten kom fort opp av pulken. I horisonten vandrer det to isbjørn - en binne og en unge. De står begge med nesa opp i luften. Lukten av oss ligger i luften langt foran oss. Tankene raste fort inne i hodene våre. Jeg husker at jeg tenkte at vi greier kanskje å bevege oss i maks 5-6 kilometer i timen, isbjørnen i nærmere 50. Vi hadde bjørnene konstant i kikkerten. Jeg fikk kameraet opp av pulken - bjørnene var langt unna heldigvis og det var greit at bildene ikke ble de beste.

Bjørnene begynte å bevege seg. Mor først og ungen etter - bort fra oss og ut mot kanten av isen mot åpent hav. Vi pustet lettet ut og samlet oss sammen før vi fortsatte ferden over fjorden. Det var en helt spesiell følelse å ha fått et møte med isbjørnen i dens eget rike. Med kun få dager igjen ble dette en opplevelse som ikke bare i seg selv var helt spesiell, men som også satte prikken over i´en for hele vårt fantastiske eventyr.

DETTE BRUKTE DE PÅ EKSPEDISJONEN